Vi vet så mye – men klarer vi å stoppe opp?

Vi vet at vi trenger pauser. Vi vet at søvn er viktig, at bevegelse gjør oss godt, at naturen roer oss og at vi kanskje burde legge bort telefonen litt oftere.

Vi vet at vi ikke trenger å svare på alt med én gang. Og likevel gjør vi ofte akkurat som vi alltid har gjort. Jeg synes det er fascinerende. For kunnskap er én ting. Å klare å ta den med seg inn i livet er noe helt annet.

Vi mennesker er vanedyr. Tanker, reaksjoner og handlingsmønstre kan bli så innarbeidet at vi nesten ikke legger merke til dem lenger. Der gjorde jeg det igjen...

Den samme tanken.

Den samme reaksjonen.

Den samme bekymringen.

Og kanskje er det nettopp det lille øyeblikket hvor vi oppdager det, som er begynnelsen på noe nytt. Dette er noe av det jeg setter aller størst pris på ved yoga, mindfulness og meditasjon. Vi øver på å stoppe opp.

Ikke for å tømme hodet for tanker eller bli et menneske som alltid er rolig og balansert. Men for å legge merke til.

Pusten.

Kroppen.

Tankene.

Følelsene.

Og kanskje oppdage at vi ikke trenger å reagere på alt som dukker opp. Det finnes et lite mellomrom mellom det som skjer – og hvordan vi velger å møte det. Og i det mellomrommet finnes det muligheter. Kanskje kan vi velge annerledes. Kanskje kan vi gi slipp. Kanskje kan vi bare puste og la det være.

For meg er meditasjon blitt nettopp dette: et lite pusterom fra alt som hele tiden krever oppmerksomheten vår. Noen dager er det stille og godt. Andre dager kommer handlelisten, morgendagens gjøremål og hundre andre tanker på besøk.

Begge deler er meditasjon.

Vi øver ikke på å være perfekte i stillheten. Vi øver på å komme tilbake.

Til pusten.

Til kroppen.

Til øyeblikket.

Igjen og igjen. Kanskje er det også slik endring skjer. Ikke gjennom én stor beslutning, men gjennom alle de små øyeblikkene hvor vi blir litt mer bevisste på hvordan vi ønsker å møte oss selv og livet.

Du trenger kanskje ikke alltid å lære mer. Noen ganger trenger du bare litt mer rom til å høre det du allerede vet.

Namaste <3